HISTORIEN
Noe av det første vi legger merke til med en portis er pelsen, måten den beveger seg på, den flagrende halen, nysgjerrigheten, det oppmerksomme vesenet, lydene og tryggheten den fører seg med.

Vi som lever med en portis elsker nettopp pelsen …når den er ren og flokefri vel og merke, og gleden den alltid deler med oss. At den er så oppmerksom, intelligent og lett å trene er et stort pluss. Man ler av den hver eneste dag og den gir alle i familien et godt smil om munnen. Den kan absolutt bli den bestevennen man drømte om som liten.. å ha en varm og god hund som alltid fulgte deg i tykt og tynt.

Det vi snakker om her er den moderne hunden som vi har i dag… men hvorfor er portisen akkurat som den er da?

DEN HISTORISKE HUNDEN

Den portugisiske vannhunden er en meget gammel rase, som ble ansett som den beste hjelper en portugisisk fisker kunne få. Hunden apporterte fiskeredskap, hjalp til med å berge og legge ut fiskenett, voktet båten og alarmerte om grunner og hai.

Rasen har fremdeles sin arbeidsvilje i behold, selv om dens område har blitt lydighet og agility samt alle typer vannarbeid.

Den portugisiske vannhundens historie er unik. Man tror at rasens opphav kommer fra Asia, før den kom til Portugal og man begynte å benytte seg av dens vilje til å jobbe i vann. Når den ikke var med under fiskesesongen, gikk den sammen med buskapet/sauene og livnærte seg på ville kaniner. For sju hundre år siden rapporterte en munk om en sjømann som var på vei til å drukne, men som ble reddet av ”hund med lang svart pels klippet til siste ribbeinet med en dusk med pels på haletippen og med fire hvite labber og en hvit avtegning i brystet”. Dette er en bra beskrivelse av den portugisiske vannhunden selv i dag, til tross for at det ble skrevet i 1297. Det finnes også tegn på at den kan dateres tilbake til 600 f.Kr. Den portugisiske Vannhunden kan ha vært Romer rikets ”lion Dog” I boken ”Hungers Prevention”, publisert i 1621 av den engelske forfatteren Gervase Markham, beskrives rasen i detalj. Man kan også finne den i malerier som avbilder av både herskap og arbeidere, bla av kunstneren Reingale i 1803. 

Den var fiskerens beste venn og arbeidsredskap. De ble brukt for å vokte båten og fiskernes eiendeler. Mens eieren fisket skulle hunden følge oppmerksomt med, og skulle fisk slite seg fra kroken eller ut av garnet, hoppet hunden ut i vannet for å fange fisken og dykket under vann om det behøvdes. Den svømte også for å føre tilbake garn som hadde gått i stykker, eller etter rep som hadde løsnet. Hundene måtte kunne svømme lange strekninger i sterk strøm og dypt, kaldt vann. For å kunne utføre dette krevdes det en intelligent, atletisk og selvstendig hund som kunne ta beslutninger under stress og gjøre sitt arbeide uten assistanse. Fortsatt i dag har rasen stor arbeidsvilje selv om deres opprinnelige arbeidsoppgaver i praksis har forsvunnet.  

Dette er en arbeidende hund som skal være konstruert på en måte som gir den kapasitet til å utføre sitt arbeide i vann. Den portugisiske vannhundens kropp skal være kompakt og gi inntrykk av å ha stor kraft og utholdenhet. 

På slutten av den første industrielle revolusjonen, sent 1800, endret forholdene seg om bord på fiskebåtene. Man fikk bedre kommunikasjon med land og andre båter og portisen var ikke lenger nødvendig på båtene på samme måte. Også selve fiskeriet endret seg, dette medførte at antall individer sank drastisk. I 1903 antok man at antallet hadde sunket til 110 hunder, og i 1934 telte man kun 105 portugisiske vannhunder kjent i Portugal.
Omtrent da ble den portugisiske skipsrederen Vasco Bensaude, som hadde en kennel med navnet Algarbiorum, interessert i rasen og begynte avelen på den i 1937. Hans avlsarbeide er basert på Leaõ som han hadde kjøpt av en fisker. Og det er denne hunden rasestandarden er basert på. Conchita Branco de Citron, en berømt kvinnelig tyrefekter, overtok alle hans hunder etter hans død og fortsatte avlsarbeidet under kennelnavnet do Al Gharb. Noen av hennes hunder ble eksportert til USA, men de fleste ble drept under den portugisiske revolusjonen i 1974 og hun flyktet til Brasil. 
Etter dette fant Dr Anthony Cabral, en venn av Vasco Bensaude, noen hunder på lansbygda og begynte på nytt med avl av rasen. Han hadde sitt første kull 1958. Han fortsatte å avle opp rasen også etter revolusjonen med hensikt å bevare rasen for ettertiden. Dr Anthony Cabral har kennelnavnet Alvalade. Når Dr Cabral gick bort, ble hundene fordelt mellom den da kenneljenta Carla Molinari, kennel do Vale Negro, og vennen Sally Starte, kennel do Condinho. 

Vasco Bensaude og Anthony Cabral reddet rasen fra utrydning ved to forskjelleige tidspunkter og med to forskjellige linjer. Alle hundene vi har i verden i dag kan føre sine stamtavler tilbake til disse to kennelene.


Rasen kom til Norge rundt 1976 – 78, og i 1979 så det første kullet i Norge dagens lys. Det neste kullet i Norge ble ikke født før i 1997 så rasen er forholdsvis ny i Norge. Utviklingen har gått raskt framover og 2013 fins det ca. 1100 Portugisiske Vannhunder i Norge. Rasen fikk et stort oppsving da den amerikanske presidenten Barack Obama skaffet seg en Portugisisk vannhund i 2008. Rasen i Norge har ikke så lange tradisjoner enda og vi vet at vi i de nordiske landene i bunn og grunn sitter på de samme linjene.


Det er en mellomstor hund med lang pels som har ujevn struktur og klippes i løvefrisyre. Denne klippingen ga hunden optimal bevegelse, samtidig som den beskyttet vitale organer når hunden svømte. 

Det kan nevnes at i andre land som USA har de i dag også en mer heldekkende frisyre. Hverdagshunden i Norge klippes akkurat som man selv ønsker, syns er praktisk, vakkert eller ut ifra om den skal på utstilling. I Europa må hunden ha den kulturelle løveklippen for å delta på hundeutstilling.
Litt ekstra om portisens historie
Rasen ble også brukt i Spania. Spanjolene brukte hundene til å svømme med beskjeder mellom båtene og land når den spanske armadaen seilet i de engelske farvann. Vannhundens sterke og muskuløse bein og skuldre, sammen med den sterke halen gjør det mulig for de å krysse store distanser. Det har vært dokumentert at de kunne svømme opp til 8 km i havet. 

Da den portugisiske vannhunden var med på tokt, fikk den anledning til å parre seg med lokale raser dit den kom i England og Irland. Man regner vannhunden som stamfar til de gamle engelske retriverne, flat- og curly coated retriver. I Irland sies det at den påvirket dagens Kerry Blue Terrier. På 1600- og 1700 tallet fisket de portugisiske fiskerne i de rike fiskeområdene utenfor New Foundland. Når fiskerne var i land med hundene sine der, parret de seg med de innfødtes hunder. De innfødte valgte bevisst å ta vare på de som var mest glad i vann av disse blandingshundene og utviklet en ny rase; St. John-hunden. Etter at engelskmennene blandet inn St.Bernhard kom den moderne New Foundlandshunden. Denne hunden ble for stor og tung for en del av vannarbeid, og ved å blande inn spaniel fikk man ned størrelsen til en mer funksjonell størrelse. Denne hunden ble kalt labrador retriver. 

Portugal hadde selv mange kolonier rundt omkring i verden. Her ble også rasen blandet med lokale hunder og andre raser. Det menes at portisen er innblandet i mange av dagens vannapporterende raser. Den er fremelsket kun for sine egenskaper i vannet, og regnes derfor for den mest brukervennlige svømmeren og dykkeren av alle raser.